Stikkord: polarisering

Utfordrer Washington Posts eier demokratiet?

The Washington Post har gjennom sin snart 150 år lange historie utviklet seg fra en partipolitisk avis med demokratisk tilhørighet til en av USAs ledende medieinstitusjoner. Avisens troverdighet har vært nært knyttet til skiftende eierskap og eiernes redaksjonelle innflytelse. Da Stilson Hutchins grunnla avisen i 1877, var den tydelig partilojal, men skiftet snart profil da Frank Hatton og Beriah Wilkins tok over i 1889. Avisen ble deretter oppfattet som sterkt konservativ, og vokste betraktelig både økonomisk og i anseelse (NPR, 2024).

John Roll McLeans eierskap fra 1905 førte derimot avisen inn i en vanskelig periode, særlig under hans sønn Edward McLean, som brukte avisen til å fremme egne politiske relasjoner, inkludert hans nære bånd til president Warren G. Harding. Dette førte til økonomisk og redaksjonell krise og svekket avisens demokratiske funksjon som uavhengig informasjonskanal (NPR, 2024).

Gjenreisningen kom med Eugene Meyer i 1933, som la grunnlaget for Postens senere uavhengige journalistiske linje. Dette fundamentet ble styrket ytterligere under Graham-familiens langvarige eierskap, spesielt under Katharine Grahams ledelse. Hennes beslutninger om publisering av Pentagon-dokumentene (1971) og Watergate-avsløringene (1972-74) befestet avisens demokratiske rolle og journalistiske integritet, og hun etablerte også en ombudsmannstilling i 1970 (NPR, 2024). Familien Grahams eierskap, med vekt på uavhengig og kritisk journalistikk, bidro sterkt til Postens anseelse som demokratiets vokter (NPR, 2024).

Salget til Jeff Bezos i 2013 førte først til digital vekst og økonomisk oppsving. Avisen utvidet sitt nasjonale og globale nedslagsfelt, og fikk betydelig økt digital abonnentmasse. Men i de siste årene har Bezos’ mer aktive redaksjonelle rolle – spesielt i lys av hans forbindelser til Trump-administrasjonen og personlige økonomiske interesser – reist spørsmål om avisens evne til å opprettholde en uavhengig linje (Nieman Lab, 2024).

Særlig omleggingen i 2024, der Bezos sluttet med presidentanbefalinger og senere innførte meningsrestriksjoner til støtte for «frie markeder og individuelle friheter», har ført til betydelig kontrovers. Bezos har hevdet at dette er et tiltak for å styrke troverdigheten ved å unngå oppfatning om politisk partiskhet (Times of India, 2024). Men hans grep har blitt møtt med kraftig kritikk, både internt blant ansatte og eksternt blant lesere. Kritikerne frykter at begrensningene reflekterer eierens egne politiske og økonomiske interesser snarere enn hensynet til demokratiske prinsipper om fri debatt og meningsmangfold (Nieman Lab, 2024). Denne bekymringen ble tydelig da Bezos i 2024 grep inn og stoppet avisens tradisjonelle støtte til Demokratenes presidentkandidat, Kamala Harris, noe som utløste en betydelig abonnementsflukt (NPR, 2024).

Tidlig i 2025 skjerpet Bezos den ideologiske styringen ved å begrense meningsstoffet til forsvar for «personlige friheter» og «frie markeder», noe som utløste ytterligere leserflukt og sterke protester fra profilerte medarbeidere, inkludert avistegner Ann Telnaes og opinionsredaktør David Shipley (NPR, 2024). Disse endringene kan tolkes som et forsøk fra Bezos på å forme en mer markedsliberal, ideologisk konsistent profil, kanskje for å beskytte sine egne økonomiske interesser fra kritikk og unngå konflikt med politiske aktører, inkludert Donald Trump (Nieman Lab, 2024).

Historisk har Washington Posts troverdighet og demokratiske relevans alltid vært knyttet til dens grad av redaksjonell frihet. Mens familien Graham beskyttet avisens demokratiske oppgave gjennom uavhengig journalistikk, peker Bezos’ seneste tiltak i motsatt retning. Hans inngripen har svekket avisens troverdighet, truet dens demokratiske funksjon, og risikerer på sikt å redusere avisens innflytelse som en viktig vaktbikkje i det amerikanske demokratiet (NPR, 2024).

Referanseliste:
Nieman Lab, 2024. Rapportering om Jeff Bezos’ endringer i 2024–25 og reaksjoner. NPR/Nieman Lab.
NPR, 2024. The Washington Post: History and Ownership. Encyclopædia Britannica / NPR.
Times of India, 2024. Sammendrag av Bezos’ begrunnelse mot president-endorsment, 2024. Times of India.

Historisk ekko

Donald Trumps tale til Kongressen 4. mars 2025 markerer et retorisk høydepunkt i hans politiske karriere, en karriere som kontinuerlig har benyttet propagandateknikker vi kjenner igjen fra mellomkrigstiden i Tyskland. Trump har systematisk iscenesatt seg selv som folkets forsvarer mot en korrupt elite, en taktikk svært lik Hitlers framstilling av seg selv som den som skulle redde Tyskland fra indre og ytre trusler. Trump har ikke nølt med å bruke fiendebilder aktivt, ved å utpeke innvandrere, muslimer og liberale motstandere som eksistensielle trusler for Amerika. Dette er en moderne parallell til hvordan nazistene skapte interne fiender, særlig jødene, for å samle støtte. Retorikken med å dehumanisere grupper – for eksempel ved å omtale haitiske flyktninger som en fare som «ødelegger lokalsamfunn» – har klare historiske paralleller til Hitlers omtale av jødene som «parasitter».

Likevel er det vesentlig å understreke en avgjørende forskjell: Mens Hitler hadde full kontroll over mediene og brukte propaganda som forløper til folkemord, opererer Trump innenfor et demokrati der frie medier ennå kan motarbeide hans narrativ. Samtidig er det bekymringsfullt at Trump nylig har uttalt ønske om å straffe universiteter for det han betegner som «ulovlige aksjoner», noe som kan tolkes som et forsøk på å begrense akademisk ytringsfrihet og kritiske stemmer. Slike utspill signaliserer en utvikling som kan undergrave demokratiets grunnleggende prinsipper om fri meningsbrytning og debatt.

Nasjonalisme og ekskluderende identitetspolitikk

Trumps «America First»-nasjonalisme trekker tydelige paralleller til Nazi-Tysklands idé om «Volksgemeinschaft», et folkefellesskap basert på avstamning og kulturell ensretting. Trump og hans rådgivere har tatt til orde for å redefinere amerikansk statsborgerskap slik at det knyttes mer direkte til avstamning, noe som vekker ubehagelige minner om Nürnberglovene i Tyskland på 1930-tallet. Gjentatte ganger har Trump også stilt spørsmål ved minoriteters lojalitet og rett til å kalle seg amerikanere, på lignende vis som Hitler nektet jøders tilhørighet til Tyskland.

Selv om retorikken og ideene er bekymringsverdig ekskluderende, og USA fortsatt formelt sett har institusjoner som skal beskytte minoriteters rettigheter, har virkeligheten blitt stadig mer utfordrende. Flere amerikanske delstater har allerede vedtatt lover som begrenser stemmerettigheter, reduserer tilgangen til helsetjenester for minoriteter, og innfører restriktive lover rettet mot LHBTQ+-personer og innvandrere. Disse tiltakene utgjør en konkret svekkelse av minoriteters rettigheter og minner om den tidlige fasen av rettighetsinnskrenkninger i autoritære regimer.

Autoritære impulser og demokratiske utfordringer

Trumps politiske prosjekt viser også klare autoritære tendenser. Han har uttrykt frustrasjon over begrensninger i presidentmakten, omtalt frie medier som «folkets fiender», og prøvd å undergrave valgresultater når de ikke gikk hans vei. Disse tendensene vekker umiddelbare assosiasjoner til Hitlers raske og brutale demontering av det tyske demokratiet etter 1933. Trump har demonstrert en vilje til å omgå Kongressen, presse justisvesenet og svekke uavhengige institusjoner.

Selv om Trump ennå ikke har klart å avskaffe demokratiet eller underlegge seg rettsapparatet og mediene, er presset på demokratiet betydelig. Hans forsøk på å undergrave tilliten til valg, pressens legitimitet og rettssystemets uavhengighet har skapt dype sprekker i det amerikanske demokratiet. USAs institusjoner har hittil stått imot, men den konstante utfordringen gjør demokratiet mer sårbart enn på noe tidspunkt i nyere historie. Dette markerer fremdeles en vesentlig forskjell fra Hitlers fullstendige demontering av det demokratiske systemet, men alvorligheten av Trumps forsøk bør ikke undervurderes. Skulle Trump lykkes med å bryte ned demokratiets institusjoner, kan resultatet bli en situasjon med klare likheter til nazistenes demontering av demokratiet, hvor makten konsentreres og institusjonene underlegges én leder og ett parti. Dette ville være et drastisk brudd med USAs demokratiske tradisjoner og potensielt sette landet på en farlig kurs.

Økonomisk nasjonalisme er en gammel oppskrift

På det økonomiske området har Trumps USA adoptert en proteksjonisme som minner sterkt om mellomkrigstidens politikk. Med høye tollsatser og skepsis til globalisering minner Trumps økonomiske linje om Nazi-Tysklands politikk for økonomisk selvforsyning («autarki»), der målet var nasjonal selvforsyning. Men mens Hitlers proteksjonisme var direkte koblet til militær opprustning og krigsforberedelser, har Trumps tiltak hovedsakelig vært motivert av innenrikspolitiske hensyn – beskyttelse av industriarbeidsplasser og oppgjør med handelspartnere som Kina.

Tidligere har Trumps politikk ikke krevd tilsvarende økonomiske ofre fra den amerikanske befolkningen som Nazi-Tysklands krigsøkonomi gjorde. Men med Canadas nylig innførte betydelige økonomiske sanksjoner som svar på USAs tollmurer, og USAs allerede anstrengte økonomiske situasjon med store underskudd over lang tid, kan landet stå overfor utfordringer som potensielt driver økonomien mot noe som kan minne om en krigsøkonomi, med økt statlig intervensjon og økonomiske innstramminger for befolkningen.

Militær styrke og utenrikspolitisk tilbaketrekning

Trump legger stor vekt på å styrke USAs militære slagkraft, noe som gir tydelige assosiasjoner til Hitlers opprustning før andre verdenskrig. Likevel er det viktige forskjeller i handlingene: Hitler brukte militærmakt aktivt til aggressive erobringer, mens Trump har trukket tilbake styrker fra enkelte konfliktområder. Samtidig har Trumps utenrikspolitikk blitt mer kompleks med tydelige krav på områder som Grønland og Panamakanalen, og hans forhold til Russland har vekket bekymring blant allierte, særlig med tanke på hans tilbakeholdenhet i støtten til Ukraina i konflikten med Russland, hans nylige kontroversielle forslag om at Canada burde innlemmes som USAs 51. stat, og hans retorikk som stadig oftere minner om Russlands narrativ – med fokus på styrke, nasjonal ære og avvisning av vestlige liberale verdier. Sistnevnte forslag skaper ytterligere uro rundt Trumps utenrikspolitiske intensjoner og minner svakt om tidligere ekspansjonistiske ambisjoner i historien, selv om det foreløpig hovedsakelig er retorisk. Disse faktorene viser en form for militær styrke og geopolitisk ambisjon som er mindre direkte ekspansjonistisk enn Nazi-Tysklands, men som likevel utfordrer tradisjonelle allianser og internasjonal stabilitet.

Lærdommen fra historien

Parallellene mellom Trumps tale og Nazi-Tyskland viser oss hvor viktig det er å være på vakt overfor autoritære tendenser og propaganda i vår egen tid. Selv om parallellene er tydelige i retorikk og populisme, er det avgjørende å også erkjenne forskjellene: Trump har ennå ikke skapt et totalitært regime eller startet en global krig. Likevel gir historien oss klare varsler om farene ved fremmedfrykt, autoritære impulser og et polarisert politisk klima. Demokratiets institusjoner – frie medier, uavhengige domstoler og et aktivt sivilsamfunn – blir ekstra viktige i slike kritiske tider. Historien skrives nå, og det avgjørende spørsmålet er om vi vil handle i tide. Å styrke disse institusjonene, forsvare demokratiske verdier og aktivt bekjempe hatretorikk og splittelse er handlinger vi må prioritere nå for å unngå at fortidens tragedier gjentar seg.

Er USA på vei mot illiberalt demokrati?

USA har lenge vært symbolet på det moderne demokratiet, men er det fortsatt en riktig beskrivelse? Eller ser vi en utvikling der landet glir over i noe mer illiberalt, slik vi har sett i flere andre land de siste tiårene?

I et illiberalt demokrati avholdes fortsatt valg, men de rigges systematisk til fordel for en bestemt gruppe. Domstoler fylles med lojale dommere, mediene begrenses, og utdanningssystemet brukes til å forme narrativet. Minoriteter utpekes som syndebukker for å mobilisere velgere.

Hvor står USA i dette bildet? Og hva betyr det for de gruppene som allerede er sårbare – særlig transpersoner, LHBTQ-personer, kvinner og innvandrere? Samtidig må vi spørre oss: Er dette en overdrevet fremstilling? Er det mulig at bekymringene for USAs demokratiske utvikling i stor grad er basert på frykt snarere enn fakta?

For å forstå om USA er på vei inn i et illiberalt demokrati, må vi se på noen kjennetegn. Tenk deg et land hvor valg fortsatt holdes, men der regjeringspartiet tegner om valgkretsene og innfører lover som gjør det vanskelig for opposisjonen å vinne. Tenk deg at domstolene fylles med lojale dommere, og at lovverket brukes selektivt for å beskytte makthaverne og ramme motstanderne. Tenk deg at minoriteter blir mistenkeliggjort og får innskrenket sine rettigheter, og at utdanningssystemet begrenses slik at kontroversielle eller uønskede perspektiver fjernes. Dette er ikke et diktatur, men det er heller ikke et fullverdig demokrati.

Ser vi nærmere på utviklingen i USA, finner vi flere trekk som ligner på det vi har sett i land som Ungarn, Polen og Tyrkia. I republikansk-ledede delstater har vi sett innstramminger i valglovene, noe som rammer bestemte velgergrupper uforholdsmessig hardt. I Georgia ble det i 2021 forbudt å dele ut vann og mat til velgere som står i kø – en detalj som virker bagatellmessig, men som rammer hardest i storbyer og minoritetsområder, hvor køene ofte er lange. Flere delstater har innført strengere ID-krav, noe som gjør det vanskeligere for lavinntektsgrupper og minoriteter å stemme. I Texas har lokale myndigheter fått mindre kontroll over valgavviklingen, mens delstatsmyndighetene har fått mer – en mekanisme som åpner for politisk styring av valgprosessen. Dette ligner på strategier brukt av Viktor Orbán i Ungarn, der valgkretsene er tegnet slik at partiet hans nærmest umulig kan tape.

Også det amerikanske rettsvesenet har endret seg dramatisk. Domstolene, som tradisjonelt har fungert som en balanserende kraft i demokratiet, har blitt sterkt politisert. Under Trump-administrasjonen ble tre høyesterettsdommere utnevnt, noe som ga konservative en 6–3-majoritet i Høyesterett. Dette har allerede hatt store konsekvenser, blant annet gjennom opphevingen av Roe v. Wade i 2022, som fjernet den føderale retten til abort. Lavere domstoler er også fylt med dommere utnevnt av én politisk side, noe som betyr at sentrale spørsmål om stemmerett, LHBTQ-rettigheter og kvinners rettigheter ofte avgjøres basert på ideologi snarere enn prinsipper om rettferdighet og likebehandling. I delstater som Wisconsin og North Carolina har republikanske lovgivere forsøkt å begrense makten til nyvalgte demokratiske dommere for å hindre dem i å blokkere republikanske lover. Dette er en strategi vi har sett i Polen under Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), der domstoler ble fylt med lojale dommere som sikret at regjeringens politikk ikke ble utfordret juridisk.

Utdanningssystemet er også blitt en politisk slagmark. I Florida forbyr “Don’t Say Gay”-loven lærere å diskutere LHBTQ-temaer i grunnskolen. I Texas og Tennessee har myndighetene fjernet bøker fra skolebiblioteker fordi de omhandler rasisme eller skeiv identitet. Mange lærere rapporterer at de unngår visse temaer av frykt for represalier. Dette minner om utviklingen i Russland, hvor skolepensum er strengt regulert for å utelate kritikk av myndighetene og forby undervisning om LHBTQ-rettigheter.

Når det gjelder minoriteter, har transpersoner blitt en hovedfiende i den amerikanske kulturkrigen. Flere delstater har vedtatt lover som forbyr kjønnsbekreftende behandling – ikke bare for barn, men også for voksne. I delstater som Tennessee og Oklahoma er det ulovlig for lærere å anerkjenne en elevs kjønnsidentitet dersom den ikke samsvarer med fødselsattesten. Retorikken fra enkelte konservative politikere og medier maler transpersoner som en trussel mot kvinner og barn – en strategi som ligner på Erdogans kampanje mot LHBTQ-personer i Tyrkia, der han har brukt dem som syndebukker for samfunnsproblemer.

Men er dette en overdrevet fremstilling? USA har fortsatt frie valg. Opposisjonen eksisterer og har vunnet viktige valg de siste årene. Selv om domstolene er politisert, har de likevel fattet avgjørelser som går imot makthaverne. Pressen er fri, og amerikanske borgere kan fortsatt protestere uten å frykte for livet eller fengsling. Vi må også huske at land som Ungarn og Russland ikke mistet sitt demokrati over natten. I Ungarn har Viktor Orbán gradvis svekket demokratiske institusjoner gjennom endringer i valgsystemet, medielovgivningen og domstolene, mens Russland under Putin har beveget seg mot fullstendig autoritært styre. Polen har også opplevd press mot sitt demokrati, særlig gjennom politisering av domstolene og innskrenkninger i mediefrihet under Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), men demokratiet der har vist seg mer motstandsdyktig, noe vi så med maktskiftet i 2023.

Er USA allerede et illiberalt demokrati? På nasjonalt nivå – ikke helt ennå. Men i flere delstater er det nettopp det USA har blitt. Stemmerettigheter begrenses, domstolene politiseres, utdanning sensureres, og minoriteter fratas grunnleggende juridiske beskyttelser. Selv om landet fortsatt har frie valg, en aktiv opposisjon og uavhengige medier, ser vi tydelige tegn på at de demokratiske institusjonene er under press.

USA befinner seg nå i en gråsone mellom liberalt demokrati og illiberalt styresett. Sammenligningen med Ungarn eller Russland er ikke én-til-én, men de samme mekanismene er i spill: systematisk uthuling av demokratiske normer, selektiv rettshåndhevelse og en politisk strategi som bygger på å svekke opposisjonen og marginalisere minoriteter. Hvis denne utviklingen fortsetter, er det ikke lenger et spørsmål om hvis USA blir et illiberalt demokrati, men når.

Hvordan unngå å bli en algoritmestyrt nett-trollkebab

«Det viktigste er at vi selv tar litt grep og legger inn en porsjon sunn skepsis når noen kommer med fryktelige påstander på Facebook. Da blir vi kanskje ikke like lett fanget i polariseringens kløktige klør, og vi slipper å ende opp som en semigrellete nett-trollkebab i et kommentarfelt som skurrer av feilstavet raseri.»

Har du noen gang lurt på hvorfor du stadig vekk får opp reklame for sokker i feeden din, bare fordi du nevnte sokker for partneren din over middagsbordet? Altså, muntlig? Jeg mistenker at en eller annen mystisk algoritme sitter og humrer i en datamaskin et sted og koser seg med tanken på at den vet mer om deg enn din egen mor. Og denne algoritmen, den bryr seg ikke om du blir riktig opplyst eller om du havner i et ekkokammer fylt med konspirasjonsteorier og kattunger. Den bare pøser på med det den tror du vil ha.

Sånn begynner den skjeve dansen vi kaller «polarisering» på nett. Og nettopp derfor har noen funnet ut at vi trenger litt mer kildekritikk, mer kritisk mediekompetanse. Som politiker og generelt nysgjerrig sjel, kjenner jeg et lite snev av rektor-mentalitet:

«Få høre nå, hvilken kilde har du brukt for å dele den påstanden om at månen er laget av ost?»

Ikke at det er ulovlig å dele rare lenker og konspirasjonsteorier, men kan vi være litt bevisste på om det kommer fra seriøse aviser eller fra onkel sin strålende fantasi?

Det er også et behov for å oppsøke ulike meninger og kilder. Kall det gjerne en motgift mot ekkokamrene, for det er ikke sunt å kun speile oss i dem som roper

«JAAA, HELT ENIG!»

hele tiden. Og tro meg, jeg er nok selv en av dem som liker en god bekreftelse i ny og ne. Men tidvis kan det være like viktig å få et litt irritert

«Neeei, jeg synes faktisk det er helt bak mål!»

for å holde oss våkne. Og i noen tilfeller kan mediehusene også bli flinkere til å slippe til en variasjon av synspunkter – det er rett og slett på tide med litt redaksjonell dugnad for å balansere narrativene. Da må journalistene få noen kroner å grave for, enten det er pressestøtte eller andre ordninger. For gravejournalister, de er som små lommelykter i et mørkt rom fullt av rusk, og når de først finner noe, skinner de lyset rett på det. Resultatet kan være at vi får vite at en ordfører brukte kommunekassa på Pokémon-kort – og da trenger vi en avis som tør å rulle opp saken.

Men det holder ikke bare at journalistene blir dyktige. Vi trenger også at plattformer som Facebook og TikTok skaffer seg mer gjennomskinnelige algoritmer, slik at vi skjønner hvorfor vi ser den ene eller andre diskusjonstråden. Og blir det delt hatefulle greier? Ja, da bør det være en smal sak å varsle. I hvert fall i teorien, men du vet hvordan det er: du trykker «rapporter» i et svakt øyeblikk, og i mellomtiden har kommentarfeltet forvandlet seg til en søppeldynge der folk roper til hverandre med caps lock og sarkasme-emoji.

Så sitter man der med en muffins i hånda og funderer:

«Er det virkelig sånn vi vil ha det?»

Personlig ser jeg for meg et litt mer positivt nettklima der diskusjonen føles litt mer som en av de koselige familieselskapene (før onkel blir for høylytt). Du vet, en debatt der man fortsatt er uenige, men slipper å sjekke pulsen hvert femte minutt. Løsningen er kanskje flere moderatorer med klare retningslinjer. Og at folk i maktposisjoner – politikere, influensere, kjendiser, både i A, B og C-kategorien – går foran og faktisk lever etter regelen om å unngå unødvendige stygge personangrep. Tenk å være en rollemodell i stedet for en kruttønne?

Men skal vi unngå å skli helt inn i disse digitale skyttergravene, kan vi også prøve noe så enkelt som å møtes ansikt til ansikt. Det er vanskelig å kalle noen for en durabelig tulling når du nettopp har spist vafler med vedkommende på nabolagsdugnad. Det blir litt mer:

«Du stemmer sånn? Oj, jaja, men du er nå ganske grei med hammeren i hånda uansett.»

Og hvis vi skulle blitt litt sinte på hverandre i en sånn setting, er det i det minste på grunn av at vi hamret spikeren feil, ikke på grunn av ørten feilsiterte nettartikler og sinte memes.

Og til slutt: kanskje skrur du bare av skjermen innimellom. Tar en løpetur. Leser en bok. Betrakter naboens nye, overivrige robotklipper (det er i hvert fall underholdende).

Det viktigste er at vi selv tar litt grep, slapper av mot evig scrolling og legger inn en porsjon sunn skepsis når noen kommer med fryktelige påstander på Facebook. Da blir vi kanskje ikke like lett fanget i polariseringens kløktige klør, og vi slipper å ende opp som en semigrellete nett-trollkebab i et kommentarfelt som skurrer av feilstavet raseri.

Det holder i grunnen for meg. Nå skal jeg ta en kaffekopp og forsøke å prate med et menneske helt på ordentlig. Kanskje jeg får høre en annen mening enn min egen – og det er helt greit.

Abonner: Email | RSS | Mer om å abonnere