Stikkord: Donald Trump

Utfordrer Washington Posts eier demokratiet?

The Washington Post har gjennom sin snart 150 år lange historie utviklet seg fra en partipolitisk avis med demokratisk tilhørighet til en av USAs ledende medieinstitusjoner. Avisens troverdighet har vært nært knyttet til skiftende eierskap og eiernes redaksjonelle innflytelse. Da Stilson Hutchins grunnla avisen i 1877, var den tydelig partilojal, men skiftet snart profil da Frank Hatton og Beriah Wilkins tok over i 1889. Avisen ble deretter oppfattet som sterkt konservativ, og vokste betraktelig både økonomisk og i anseelse (NPR, 2024).

John Roll McLeans eierskap fra 1905 førte derimot avisen inn i en vanskelig periode, særlig under hans sønn Edward McLean, som brukte avisen til å fremme egne politiske relasjoner, inkludert hans nære bånd til president Warren G. Harding. Dette førte til økonomisk og redaksjonell krise og svekket avisens demokratiske funksjon som uavhengig informasjonskanal (NPR, 2024).

Gjenreisningen kom med Eugene Meyer i 1933, som la grunnlaget for Postens senere uavhengige journalistiske linje. Dette fundamentet ble styrket ytterligere under Graham-familiens langvarige eierskap, spesielt under Katharine Grahams ledelse. Hennes beslutninger om publisering av Pentagon-dokumentene (1971) og Watergate-avsløringene (1972-74) befestet avisens demokratiske rolle og journalistiske integritet, og hun etablerte også en ombudsmannstilling i 1970 (NPR, 2024). Familien Grahams eierskap, med vekt på uavhengig og kritisk journalistikk, bidro sterkt til Postens anseelse som demokratiets vokter (NPR, 2024).

Salget til Jeff Bezos i 2013 førte først til digital vekst og økonomisk oppsving. Avisen utvidet sitt nasjonale og globale nedslagsfelt, og fikk betydelig økt digital abonnentmasse. Men i de siste årene har Bezos’ mer aktive redaksjonelle rolle – spesielt i lys av hans forbindelser til Trump-administrasjonen og personlige økonomiske interesser – reist spørsmål om avisens evne til å opprettholde en uavhengig linje (Nieman Lab, 2024).

Særlig omleggingen i 2024, der Bezos sluttet med presidentanbefalinger og senere innførte meningsrestriksjoner til støtte for «frie markeder og individuelle friheter», har ført til betydelig kontrovers. Bezos har hevdet at dette er et tiltak for å styrke troverdigheten ved å unngå oppfatning om politisk partiskhet (Times of India, 2024). Men hans grep har blitt møtt med kraftig kritikk, både internt blant ansatte og eksternt blant lesere. Kritikerne frykter at begrensningene reflekterer eierens egne politiske og økonomiske interesser snarere enn hensynet til demokratiske prinsipper om fri debatt og meningsmangfold (Nieman Lab, 2024). Denne bekymringen ble tydelig da Bezos i 2024 grep inn og stoppet avisens tradisjonelle støtte til Demokratenes presidentkandidat, Kamala Harris, noe som utløste en betydelig abonnementsflukt (NPR, 2024).

Tidlig i 2025 skjerpet Bezos den ideologiske styringen ved å begrense meningsstoffet til forsvar for «personlige friheter» og «frie markeder», noe som utløste ytterligere leserflukt og sterke protester fra profilerte medarbeidere, inkludert avistegner Ann Telnaes og opinionsredaktør David Shipley (NPR, 2024). Disse endringene kan tolkes som et forsøk fra Bezos på å forme en mer markedsliberal, ideologisk konsistent profil, kanskje for å beskytte sine egne økonomiske interesser fra kritikk og unngå konflikt med politiske aktører, inkludert Donald Trump (Nieman Lab, 2024).

Historisk har Washington Posts troverdighet og demokratiske relevans alltid vært knyttet til dens grad av redaksjonell frihet. Mens familien Graham beskyttet avisens demokratiske oppgave gjennom uavhengig journalistikk, peker Bezos’ seneste tiltak i motsatt retning. Hans inngripen har svekket avisens troverdighet, truet dens demokratiske funksjon, og risikerer på sikt å redusere avisens innflytelse som en viktig vaktbikkje i det amerikanske demokratiet (NPR, 2024).

Referanseliste:
Nieman Lab, 2024. Rapportering om Jeff Bezos’ endringer i 2024–25 og reaksjoner. NPR/Nieman Lab.
NPR, 2024. The Washington Post: History and Ownership. Encyclopædia Britannica / NPR.
Times of India, 2024. Sammendrag av Bezos’ begrunnelse mot president-endorsment, 2024. Times of India.

Historisk ekko

Donald Trumps tale til Kongressen 4. mars 2025 markerer et retorisk høydepunkt i hans politiske karriere, en karriere som kontinuerlig har benyttet propagandateknikker vi kjenner igjen fra mellomkrigstiden i Tyskland. Trump har systematisk iscenesatt seg selv som folkets forsvarer mot en korrupt elite, en taktikk svært lik Hitlers framstilling av seg selv som den som skulle redde Tyskland fra indre og ytre trusler. Trump har ikke nølt med å bruke fiendebilder aktivt, ved å utpeke innvandrere, muslimer og liberale motstandere som eksistensielle trusler for Amerika. Dette er en moderne parallell til hvordan nazistene skapte interne fiender, særlig jødene, for å samle støtte. Retorikken med å dehumanisere grupper – for eksempel ved å omtale haitiske flyktninger som en fare som «ødelegger lokalsamfunn» – har klare historiske paralleller til Hitlers omtale av jødene som «parasitter».

Likevel er det vesentlig å understreke en avgjørende forskjell: Mens Hitler hadde full kontroll over mediene og brukte propaganda som forløper til folkemord, opererer Trump innenfor et demokrati der frie medier ennå kan motarbeide hans narrativ. Samtidig er det bekymringsfullt at Trump nylig har uttalt ønske om å straffe universiteter for det han betegner som «ulovlige aksjoner», noe som kan tolkes som et forsøk på å begrense akademisk ytringsfrihet og kritiske stemmer. Slike utspill signaliserer en utvikling som kan undergrave demokratiets grunnleggende prinsipper om fri meningsbrytning og debatt.

Nasjonalisme og ekskluderende identitetspolitikk

Trumps «America First»-nasjonalisme trekker tydelige paralleller til Nazi-Tysklands idé om «Volksgemeinschaft», et folkefellesskap basert på avstamning og kulturell ensretting. Trump og hans rådgivere har tatt til orde for å redefinere amerikansk statsborgerskap slik at det knyttes mer direkte til avstamning, noe som vekker ubehagelige minner om Nürnberglovene i Tyskland på 1930-tallet. Gjentatte ganger har Trump også stilt spørsmål ved minoriteters lojalitet og rett til å kalle seg amerikanere, på lignende vis som Hitler nektet jøders tilhørighet til Tyskland.

Selv om retorikken og ideene er bekymringsverdig ekskluderende, og USA fortsatt formelt sett har institusjoner som skal beskytte minoriteters rettigheter, har virkeligheten blitt stadig mer utfordrende. Flere amerikanske delstater har allerede vedtatt lover som begrenser stemmerettigheter, reduserer tilgangen til helsetjenester for minoriteter, og innfører restriktive lover rettet mot LHBTQ+-personer og innvandrere. Disse tiltakene utgjør en konkret svekkelse av minoriteters rettigheter og minner om den tidlige fasen av rettighetsinnskrenkninger i autoritære regimer.

Autoritære impulser og demokratiske utfordringer

Trumps politiske prosjekt viser også klare autoritære tendenser. Han har uttrykt frustrasjon over begrensninger i presidentmakten, omtalt frie medier som «folkets fiender», og prøvd å undergrave valgresultater når de ikke gikk hans vei. Disse tendensene vekker umiddelbare assosiasjoner til Hitlers raske og brutale demontering av det tyske demokratiet etter 1933. Trump har demonstrert en vilje til å omgå Kongressen, presse justisvesenet og svekke uavhengige institusjoner.

Selv om Trump ennå ikke har klart å avskaffe demokratiet eller underlegge seg rettsapparatet og mediene, er presset på demokratiet betydelig. Hans forsøk på å undergrave tilliten til valg, pressens legitimitet og rettssystemets uavhengighet har skapt dype sprekker i det amerikanske demokratiet. USAs institusjoner har hittil stått imot, men den konstante utfordringen gjør demokratiet mer sårbart enn på noe tidspunkt i nyere historie. Dette markerer fremdeles en vesentlig forskjell fra Hitlers fullstendige demontering av det demokratiske systemet, men alvorligheten av Trumps forsøk bør ikke undervurderes. Skulle Trump lykkes med å bryte ned demokratiets institusjoner, kan resultatet bli en situasjon med klare likheter til nazistenes demontering av demokratiet, hvor makten konsentreres og institusjonene underlegges én leder og ett parti. Dette ville være et drastisk brudd med USAs demokratiske tradisjoner og potensielt sette landet på en farlig kurs.

Økonomisk nasjonalisme er en gammel oppskrift

På det økonomiske området har Trumps USA adoptert en proteksjonisme som minner sterkt om mellomkrigstidens politikk. Med høye tollsatser og skepsis til globalisering minner Trumps økonomiske linje om Nazi-Tysklands politikk for økonomisk selvforsyning («autarki»), der målet var nasjonal selvforsyning. Men mens Hitlers proteksjonisme var direkte koblet til militær opprustning og krigsforberedelser, har Trumps tiltak hovedsakelig vært motivert av innenrikspolitiske hensyn – beskyttelse av industriarbeidsplasser og oppgjør med handelspartnere som Kina.

Tidligere har Trumps politikk ikke krevd tilsvarende økonomiske ofre fra den amerikanske befolkningen som Nazi-Tysklands krigsøkonomi gjorde. Men med Canadas nylig innførte betydelige økonomiske sanksjoner som svar på USAs tollmurer, og USAs allerede anstrengte økonomiske situasjon med store underskudd over lang tid, kan landet stå overfor utfordringer som potensielt driver økonomien mot noe som kan minne om en krigsøkonomi, med økt statlig intervensjon og økonomiske innstramminger for befolkningen.

Militær styrke og utenrikspolitisk tilbaketrekning

Trump legger stor vekt på å styrke USAs militære slagkraft, noe som gir tydelige assosiasjoner til Hitlers opprustning før andre verdenskrig. Likevel er det viktige forskjeller i handlingene: Hitler brukte militærmakt aktivt til aggressive erobringer, mens Trump har trukket tilbake styrker fra enkelte konfliktområder. Samtidig har Trumps utenrikspolitikk blitt mer kompleks med tydelige krav på områder som Grønland og Panamakanalen, og hans forhold til Russland har vekket bekymring blant allierte, særlig med tanke på hans tilbakeholdenhet i støtten til Ukraina i konflikten med Russland, hans nylige kontroversielle forslag om at Canada burde innlemmes som USAs 51. stat, og hans retorikk som stadig oftere minner om Russlands narrativ – med fokus på styrke, nasjonal ære og avvisning av vestlige liberale verdier. Sistnevnte forslag skaper ytterligere uro rundt Trumps utenrikspolitiske intensjoner og minner svakt om tidligere ekspansjonistiske ambisjoner i historien, selv om det foreløpig hovedsakelig er retorisk. Disse faktorene viser en form for militær styrke og geopolitisk ambisjon som er mindre direkte ekspansjonistisk enn Nazi-Tysklands, men som likevel utfordrer tradisjonelle allianser og internasjonal stabilitet.

Lærdommen fra historien

Parallellene mellom Trumps tale og Nazi-Tyskland viser oss hvor viktig det er å være på vakt overfor autoritære tendenser og propaganda i vår egen tid. Selv om parallellene er tydelige i retorikk og populisme, er det avgjørende å også erkjenne forskjellene: Trump har ennå ikke skapt et totalitært regime eller startet en global krig. Likevel gir historien oss klare varsler om farene ved fremmedfrykt, autoritære impulser og et polarisert politisk klima. Demokratiets institusjoner – frie medier, uavhengige domstoler og et aktivt sivilsamfunn – blir ekstra viktige i slike kritiske tider. Historien skrives nå, og det avgjørende spørsmålet er om vi vil handle i tide. Å styrke disse institusjonene, forsvare demokratiske verdier og aktivt bekjempe hatretorikk og splittelse er handlinger vi må prioritere nå for å unngå at fortidens tragedier gjentar seg.