Kategori: #skråblikk

Hvordan unngå å bli en algoritmestyrt nett-trollkebab

«Det viktigste er at vi selv tar litt grep og legger inn en porsjon sunn skepsis når noen kommer med fryktelige påstander på Facebook. Da blir vi kanskje ikke like lett fanget i polariseringens kløktige klør, og vi slipper å ende opp som en semigrellete nett-trollkebab i et kommentarfelt som skurrer av feilstavet raseri.»

Har du noen gang lurt på hvorfor du stadig vekk får opp reklame for sokker i feeden din, bare fordi du nevnte sokker for partneren din over middagsbordet? Altså, muntlig? Jeg mistenker at en eller annen mystisk algoritme sitter og humrer i en datamaskin et sted og koser seg med tanken på at den vet mer om deg enn din egen mor. Og denne algoritmen, den bryr seg ikke om du blir riktig opplyst eller om du havner i et ekkokammer fylt med konspirasjonsteorier og kattunger. Den bare pøser på med det den tror du vil ha.

Sånn begynner den skjeve dansen vi kaller «polarisering» på nett. Og nettopp derfor har noen funnet ut at vi trenger litt mer kildekritikk, mer kritisk mediekompetanse. Som politiker og generelt nysgjerrig sjel, kjenner jeg et lite snev av rektor-mentalitet:

«Få høre nå, hvilken kilde har du brukt for å dele den påstanden om at månen er laget av ost?»

Ikke at det er ulovlig å dele rare lenker og konspirasjonsteorier, men kan vi være litt bevisste på om det kommer fra seriøse aviser eller fra onkel sin strålende fantasi?

Det er også et behov for å oppsøke ulike meninger og kilder. Kall det gjerne en motgift mot ekkokamrene, for det er ikke sunt å kun speile oss i dem som roper

«JAAA, HELT ENIG!»

hele tiden. Og tro meg, jeg er nok selv en av dem som liker en god bekreftelse i ny og ne. Men tidvis kan det være like viktig å få et litt irritert

«Neeei, jeg synes faktisk det er helt bak mål!»

for å holde oss våkne. Og i noen tilfeller kan mediehusene også bli flinkere til å slippe til en variasjon av synspunkter – det er rett og slett på tide med litt redaksjonell dugnad for å balansere narrativene. Da må journalistene få noen kroner å grave for, enten det er pressestøtte eller andre ordninger. For gravejournalister, de er som små lommelykter i et mørkt rom fullt av rusk, og når de først finner noe, skinner de lyset rett på det. Resultatet kan være at vi får vite at en ordfører brukte kommunekassa på Pokémon-kort – og da trenger vi en avis som tør å rulle opp saken.

Men det holder ikke bare at journalistene blir dyktige. Vi trenger også at plattformer som Facebook og TikTok skaffer seg mer gjennomskinnelige algoritmer, slik at vi skjønner hvorfor vi ser den ene eller andre diskusjonstråden. Og blir det delt hatefulle greier? Ja, da bør det være en smal sak å varsle. I hvert fall i teorien, men du vet hvordan det er: du trykker «rapporter» i et svakt øyeblikk, og i mellomtiden har kommentarfeltet forvandlet seg til en søppeldynge der folk roper til hverandre med caps lock og sarkasme-emoji.

Så sitter man der med en muffins i hånda og funderer:

«Er det virkelig sånn vi vil ha det?»

Personlig ser jeg for meg et litt mer positivt nettklima der diskusjonen føles litt mer som en av de koselige familieselskapene (før onkel blir for høylytt). Du vet, en debatt der man fortsatt er uenige, men slipper å sjekke pulsen hvert femte minutt. Løsningen er kanskje flere moderatorer med klare retningslinjer. Og at folk i maktposisjoner – politikere, influensere, kjendiser, både i A, B og C-kategorien – går foran og faktisk lever etter regelen om å unngå unødvendige stygge personangrep. Tenk å være en rollemodell i stedet for en kruttønne?

Men skal vi unngå å skli helt inn i disse digitale skyttergravene, kan vi også prøve noe så enkelt som å møtes ansikt til ansikt. Det er vanskelig å kalle noen for en durabelig tulling når du nettopp har spist vafler med vedkommende på nabolagsdugnad. Det blir litt mer:

«Du stemmer sånn? Oj, jaja, men du er nå ganske grei med hammeren i hånda uansett.»

Og hvis vi skulle blitt litt sinte på hverandre i en sånn setting, er det i det minste på grunn av at vi hamret spikeren feil, ikke på grunn av ørten feilsiterte nettartikler og sinte memes.

Og til slutt: kanskje skrur du bare av skjermen innimellom. Tar en løpetur. Leser en bok. Betrakter naboens nye, overivrige robotklipper (det er i hvert fall underholdende).

Det viktigste er at vi selv tar litt grep, slapper av mot evig scrolling og legger inn en porsjon sunn skepsis når noen kommer med fryktelige påstander på Facebook. Da blir vi kanskje ikke like lett fanget i polariseringens kløktige klør, og vi slipper å ende opp som en semigrellete nett-trollkebab i et kommentarfelt som skurrer av feilstavet raseri.

Det holder i grunnen for meg. Nå skal jeg ta en kaffekopp og forsøke å prate med et menneske helt på ordentlig. Kanskje jeg får høre en annen mening enn min egen – og det er helt greit.

Abonner: Email | RSS | Mer om å abonnere

Å stå sammen er ikke en tvangstrøye, men et valg

Tenk deg at Europa er et nabolag. Et nabolag der beboerne har inngått en avtale om å passe på hverandre, dele på kostnadene til felles sikkerhet, hjelpe dem som havner i trøbbel, og sørge for at ingen står alene når krisen rammer. Det er ikke alltid lett – noen krangler om hvor mye de skal bidra med, andre er uenige om hvem som har ansvar for hva, og en og annen nabo drømmer seg kanskje tilbake til en tid da de kunne gjøre som de ville uten å ta hensyn til fellesskapet. Likevel står de sammen, fordi de vet at alternativet – en hver for seg-holdning der ingen kan stole på noen – er langt verre.

Men nå er nabolaget under press. Borte i enden av gata sitter Vladimir i det mørkeste huset og plukker ut sine neste ofre, mens en nyvalgt vaktleder i USA, som tidligere var kjent for å bråke mest på fellesmøtene, har begynt å mumle om at han kanskje ikke lenger ser poenget med å hjelpe til når andre havner i trøbbel. Noen her i nabolaget tenker at det kanskje er best å holde en lav profil – ikke bruke for mye penger på sikkerhet, ikke engasjere seg i konflikter, og håpe at stormen blåser over.

Men det er nettopp nå vi må stå samlet. Demokratiet er ikke en selvfølge, det er en kontinuerlig dugnad. Europa har gått fra å være et kontinent preget av krig og nasjonalisme til et fellesskap hvor samarbeid og rettsstatens prinsipper ligger til grunn. Det var ikke en tilfeldighet – det var en nødvendighet. For vi har sett hva som skjer når land setter egne interesser foran alt annet, når diplomati svekkes og fellesskapet forvitrer. Europas historie er en påminnelse om at nasjonalisme og maktkamp sjelden fører til annet enn konflikt, splittelse og i verste fall krig.

EU, NATO og andre europeiske samarbeidsprosjekter handler ikke bare om byråkrati og lange møter – de er strukturer som sikrer trygghet, stabilitet og en fremtid der makt ikke trumfer rett. Ukraina minner oss hver dag på at frihet må forsvares, ikke bare i ord, men i handling. Og vi har et ansvar for å bidra – økonomisk, humanitært og politisk.

Samtidig krever vår tid mer enn bare militært samarbeid. Kriser kjenner ingen grenser, enten det handler om klima, energi eller sikkerhet. Europas evne til å stå sammen i møte med disse utfordringene vil avgjøre vår framtid. En grønn og rettferdig verden bygges ikke gjennom isolasjon, men gjennom partnerskap og felles løsninger.

Så ja, fellesskap koster. Det krever investering i forsvar, bistand og solidaritet. Men alternativet? En verden der autokratene vinner, der land står alene når krisen rammer, og hvor den sterkestes rett igjen blir loven i Europa. Det kan vi ikke la skje. Å stå sammen er ikke en tvangstrøye, men et valg – og et valg vi ikke har råd til å ta lett på.

Abonner: Email | RSS | Mer om å abonnere