Kjære Dag-Inge Ulstein: Pride-flagget i en skole er ikke en dogmatisk erklæring. Det er en stille anerkjennelse av at noen elever bærer mer enn bøker inn i klasserommet. Noen bærer frykt, usikkerhet – og håp om å bli tålt. Flagget sier: Vi ser deg. Å ta det bort, sier ikke nøytralitet. Det sier fravær.
Påsken ligger bak oss, men budskapet er fortsatt nær – for mange fortsatt i hjertet og i tankene. Fortellingen om den som ble stilt frem for folkemengden, ikke som forbryter, men som forstyrrelse. En som utfordret strukturene, og ble møtt med rop om at det ville vært bedre om han forsvant.
Da mengden fikk valget, spurte Pilatus: “Hva vil dere jeg skal gjøre med ham?” Og de ropte: “Korsfest!” Pilatus vasket hendene. Han søkte å være nøytral. Men nøytraliteten kostet noen alt.
Også i dag høres slike rop – om enn lavere, mer innpakket: “Fjern flagget. Fjern fargene. Fjern det som gjør oss uenige.” For mangfoldets skyld, sies det. Men hva slags mangfold er det egentlig rom for, når det som skal vises frem, må skjules?
Kjære KrF: Når vi blir mer opptatt av å balansere synspunkter enn å bære hverandres byrder, mister vi noe av retningen i det som burde være KrFs hjertevarme. Noen bærer alltid kostnaden ved å være «kontroversielle». Andre får fordelen av å være «prinsipielle».
Påskefortellingen er ikke over fordi dagene igjen er blitt hverdager. Den minner fortsatt om sårbarheten som ble valgt, og kjærligheten som ikke vendte seg bort. Ikke fordi det var enkelt – men fordi det var rett.
Vi trenger ikke flere som vasker hendene. Vi trenger flere som holder dem åpne.
Kjære Dag-Inge. Ikke vær en Pilatus.
Innlegget er også publisert i Dagsavisen