Utfordrer Washington Posts eier demokratiet?

The Washington Post har gjennom sin snart 150 år lange historie utviklet seg fra en partipolitisk avis med demokratisk tilhørighet til en av USAs ledende medieinstitusjoner. Avisens troverdighet har vært nært knyttet til skiftende eierskap og eiernes redaksjonelle innflytelse. Da Stilson Hutchins grunnla avisen i 1877, var den tydelig partilojal, men skiftet snart profil da Frank Hatton og Beriah Wilkins tok over i 1889. Avisen ble deretter oppfattet som sterkt konservativ, og vokste betraktelig både økonomisk og i anseelse (NPR, 2024).

John Roll McLeans eierskap fra 1905 førte derimot avisen inn i en vanskelig periode, særlig under hans sønn Edward McLean, som brukte avisen til å fremme egne politiske relasjoner, inkludert hans nære bånd til president Warren G. Harding. Dette førte til økonomisk og redaksjonell krise og svekket avisens demokratiske funksjon som uavhengig informasjonskanal (NPR, 2024).

Gjenreisningen kom med Eugene Meyer i 1933, som la grunnlaget for Postens senere uavhengige journalistiske linje. Dette fundamentet ble styrket ytterligere under Graham-familiens langvarige eierskap, spesielt under Katharine Grahams ledelse. Hennes beslutninger om publisering av Pentagon-dokumentene (1971) og Watergate-avsløringene (1972-74) befestet avisens demokratiske rolle og journalistiske integritet, og hun etablerte også en ombudsmannstilling i 1970 (NPR, 2024). Familien Grahams eierskap, med vekt på uavhengig og kritisk journalistikk, bidro sterkt til Postens anseelse som demokratiets vokter (NPR, 2024).

Salget til Jeff Bezos i 2013 førte først til digital vekst og økonomisk oppsving. Avisen utvidet sitt nasjonale og globale nedslagsfelt, og fikk betydelig økt digital abonnentmasse. Men i de siste årene har Bezos’ mer aktive redaksjonelle rolle – spesielt i lys av hans forbindelser til Trump-administrasjonen og personlige økonomiske interesser – reist spørsmål om avisens evne til å opprettholde en uavhengig linje (Nieman Lab, 2024).

Særlig omleggingen i 2024, der Bezos sluttet med presidentanbefalinger og senere innførte meningsrestriksjoner til støtte for «frie markeder og individuelle friheter», har ført til betydelig kontrovers. Bezos har hevdet at dette er et tiltak for å styrke troverdigheten ved å unngå oppfatning om politisk partiskhet (Times of India, 2024). Men hans grep har blitt møtt med kraftig kritikk, både internt blant ansatte og eksternt blant lesere. Kritikerne frykter at begrensningene reflekterer eierens egne politiske og økonomiske interesser snarere enn hensynet til demokratiske prinsipper om fri debatt og meningsmangfold (Nieman Lab, 2024). Denne bekymringen ble tydelig da Bezos i 2024 grep inn og stoppet avisens tradisjonelle støtte til Demokratenes presidentkandidat, Kamala Harris, noe som utløste en betydelig abonnementsflukt (NPR, 2024).

Tidlig i 2025 skjerpet Bezos den ideologiske styringen ved å begrense meningsstoffet til forsvar for «personlige friheter» og «frie markeder», noe som utløste ytterligere leserflukt og sterke protester fra profilerte medarbeidere, inkludert avistegner Ann Telnaes og opinionsredaktør David Shipley (NPR, 2024). Disse endringene kan tolkes som et forsøk fra Bezos på å forme en mer markedsliberal, ideologisk konsistent profil, kanskje for å beskytte sine egne økonomiske interesser fra kritikk og unngå konflikt med politiske aktører, inkludert Donald Trump (Nieman Lab, 2024).

Historisk har Washington Posts troverdighet og demokratiske relevans alltid vært knyttet til dens grad av redaksjonell frihet. Mens familien Graham beskyttet avisens demokratiske oppgave gjennom uavhengig journalistikk, peker Bezos’ seneste tiltak i motsatt retning. Hans inngripen har svekket avisens troverdighet, truet dens demokratiske funksjon, og risikerer på sikt å redusere avisens innflytelse som en viktig vaktbikkje i det amerikanske demokratiet (NPR, 2024).

Referanseliste:
Nieman Lab, 2024. Rapportering om Jeff Bezos’ endringer i 2024–25 og reaksjoner. NPR/Nieman Lab.
NPR, 2024. The Washington Post: History and Ownership. Encyclopædia Britannica / NPR.
Times of India, 2024. Sammendrag av Bezos’ begrunnelse mot president-endorsment, 2024. Times of India.

Historisk ekko

Donald Trumps tale til Kongressen 4. mars 2025 markerer et retorisk høydepunkt i hans politiske karriere, en karriere som kontinuerlig har benyttet propagandateknikker vi kjenner igjen fra mellomkrigstiden i Tyskland. Trump har systematisk iscenesatt seg selv som folkets forsvarer mot en korrupt elite, en taktikk svært lik Hitlers framstilling av seg selv som den som skulle redde Tyskland fra indre og ytre trusler. Trump har ikke nølt med å bruke fiendebilder aktivt, ved å utpeke innvandrere, muslimer og liberale motstandere som eksistensielle trusler for Amerika. Dette er en moderne parallell til hvordan nazistene skapte interne fiender, særlig jødene, for å samle støtte. Retorikken med å dehumanisere grupper – for eksempel ved å omtale haitiske flyktninger som en fare som «ødelegger lokalsamfunn» – har klare historiske paralleller til Hitlers omtale av jødene som «parasitter».

Likevel er det vesentlig å understreke en avgjørende forskjell: Mens Hitler hadde full kontroll over mediene og brukte propaganda som forløper til folkemord, opererer Trump innenfor et demokrati der frie medier ennå kan motarbeide hans narrativ. Samtidig er det bekymringsfullt at Trump nylig har uttalt ønske om å straffe universiteter for det han betegner som «ulovlige aksjoner», noe som kan tolkes som et forsøk på å begrense akademisk ytringsfrihet og kritiske stemmer. Slike utspill signaliserer en utvikling som kan undergrave demokratiets grunnleggende prinsipper om fri meningsbrytning og debatt.

Nasjonalisme og ekskluderende identitetspolitikk

Trumps «America First»-nasjonalisme trekker tydelige paralleller til Nazi-Tysklands idé om «Volksgemeinschaft», et folkefellesskap basert på avstamning og kulturell ensretting. Trump og hans rådgivere har tatt til orde for å redefinere amerikansk statsborgerskap slik at det knyttes mer direkte til avstamning, noe som vekker ubehagelige minner om Nürnberglovene i Tyskland på 1930-tallet. Gjentatte ganger har Trump også stilt spørsmål ved minoriteters lojalitet og rett til å kalle seg amerikanere, på lignende vis som Hitler nektet jøders tilhørighet til Tyskland.

Selv om retorikken og ideene er bekymringsverdig ekskluderende, og USA fortsatt formelt sett har institusjoner som skal beskytte minoriteters rettigheter, har virkeligheten blitt stadig mer utfordrende. Flere amerikanske delstater har allerede vedtatt lover som begrenser stemmerettigheter, reduserer tilgangen til helsetjenester for minoriteter, og innfører restriktive lover rettet mot LHBTQ+-personer og innvandrere. Disse tiltakene utgjør en konkret svekkelse av minoriteters rettigheter og minner om den tidlige fasen av rettighetsinnskrenkninger i autoritære regimer.

Autoritære impulser og demokratiske utfordringer

Trumps politiske prosjekt viser også klare autoritære tendenser. Han har uttrykt frustrasjon over begrensninger i presidentmakten, omtalt frie medier som «folkets fiender», og prøvd å undergrave valgresultater når de ikke gikk hans vei. Disse tendensene vekker umiddelbare assosiasjoner til Hitlers raske og brutale demontering av det tyske demokratiet etter 1933. Trump har demonstrert en vilje til å omgå Kongressen, presse justisvesenet og svekke uavhengige institusjoner.

Selv om Trump ennå ikke har klart å avskaffe demokratiet eller underlegge seg rettsapparatet og mediene, er presset på demokratiet betydelig. Hans forsøk på å undergrave tilliten til valg, pressens legitimitet og rettssystemets uavhengighet har skapt dype sprekker i det amerikanske demokratiet. USAs institusjoner har hittil stått imot, men den konstante utfordringen gjør demokratiet mer sårbart enn på noe tidspunkt i nyere historie. Dette markerer fremdeles en vesentlig forskjell fra Hitlers fullstendige demontering av det demokratiske systemet, men alvorligheten av Trumps forsøk bør ikke undervurderes. Skulle Trump lykkes med å bryte ned demokratiets institusjoner, kan resultatet bli en situasjon med klare likheter til nazistenes demontering av demokratiet, hvor makten konsentreres og institusjonene underlegges én leder og ett parti. Dette ville være et drastisk brudd med USAs demokratiske tradisjoner og potensielt sette landet på en farlig kurs.

Økonomisk nasjonalisme er en gammel oppskrift

På det økonomiske området har Trumps USA adoptert en proteksjonisme som minner sterkt om mellomkrigstidens politikk. Med høye tollsatser og skepsis til globalisering minner Trumps økonomiske linje om Nazi-Tysklands politikk for økonomisk selvforsyning («autarki»), der målet var nasjonal selvforsyning. Men mens Hitlers proteksjonisme var direkte koblet til militær opprustning og krigsforberedelser, har Trumps tiltak hovedsakelig vært motivert av innenrikspolitiske hensyn – beskyttelse av industriarbeidsplasser og oppgjør med handelspartnere som Kina.

Tidligere har Trumps politikk ikke krevd tilsvarende økonomiske ofre fra den amerikanske befolkningen som Nazi-Tysklands krigsøkonomi gjorde. Men med Canadas nylig innførte betydelige økonomiske sanksjoner som svar på USAs tollmurer, og USAs allerede anstrengte økonomiske situasjon med store underskudd over lang tid, kan landet stå overfor utfordringer som potensielt driver økonomien mot noe som kan minne om en krigsøkonomi, med økt statlig intervensjon og økonomiske innstramminger for befolkningen.

Militær styrke og utenrikspolitisk tilbaketrekning

Trump legger stor vekt på å styrke USAs militære slagkraft, noe som gir tydelige assosiasjoner til Hitlers opprustning før andre verdenskrig. Likevel er det viktige forskjeller i handlingene: Hitler brukte militærmakt aktivt til aggressive erobringer, mens Trump har trukket tilbake styrker fra enkelte konfliktområder. Samtidig har Trumps utenrikspolitikk blitt mer kompleks med tydelige krav på områder som Grønland og Panamakanalen, og hans forhold til Russland har vekket bekymring blant allierte, særlig med tanke på hans tilbakeholdenhet i støtten til Ukraina i konflikten med Russland, hans nylige kontroversielle forslag om at Canada burde innlemmes som USAs 51. stat, og hans retorikk som stadig oftere minner om Russlands narrativ – med fokus på styrke, nasjonal ære og avvisning av vestlige liberale verdier. Sistnevnte forslag skaper ytterligere uro rundt Trumps utenrikspolitiske intensjoner og minner svakt om tidligere ekspansjonistiske ambisjoner i historien, selv om det foreløpig hovedsakelig er retorisk. Disse faktorene viser en form for militær styrke og geopolitisk ambisjon som er mindre direkte ekspansjonistisk enn Nazi-Tysklands, men som likevel utfordrer tradisjonelle allianser og internasjonal stabilitet.

Lærdommen fra historien

Parallellene mellom Trumps tale og Nazi-Tyskland viser oss hvor viktig det er å være på vakt overfor autoritære tendenser og propaganda i vår egen tid. Selv om parallellene er tydelige i retorikk og populisme, er det avgjørende å også erkjenne forskjellene: Trump har ennå ikke skapt et totalitært regime eller startet en global krig. Likevel gir historien oss klare varsler om farene ved fremmedfrykt, autoritære impulser og et polarisert politisk klima. Demokratiets institusjoner – frie medier, uavhengige domstoler og et aktivt sivilsamfunn – blir ekstra viktige i slike kritiske tider. Historien skrives nå, og det avgjørende spørsmålet er om vi vil handle i tide. Å styrke disse institusjonene, forsvare demokratiske verdier og aktivt bekjempe hatretorikk og splittelse er handlinger vi må prioritere nå for å unngå at fortidens tragedier gjentar seg.

Nye retningslinjer for ID-papirer og transpersoners rettigheter under Trump-administrasjonen

Endringer i hvordan myndighetene utsteder og oppdaterer identitetspapirer (som pass, førerkort og fødselsattester) har stor betydning for transpersoners rettigheter og sikkerhet. Under Trump-administrasjonen ble det innført nye retningslinjer og politikk som påvirket muligheten for å endre juridisk kjønn. Dette fikk særlig konsekvenser for transpersoners bruk av kjønnsdelte toaletter og garderober. Nedenfor gjennomgås de viktigste føderale endringene, hvordan disse spiller inn i delstater med restriktive «toalettlover», hvilke delstatslover som begrenser juridiske kjønnsendringer, konsekvensene for transpersoners tilgang til offentlige fasiliteter i hverdagen, og de juridiske utfordringene som har oppstått.

Føderale endringer i kjønnsmarkører under Trump-administrasjonen

Pass og føderale ID-papirer

Trump-administrasjonen innførte politikk som sterkt begrenset transpersoners mulighet til å få riktige kjønnsmarkører på føderale identitetspapirer. Allerede på sin første dag tilbake i embetet signerte Donald Trump en presidentordre som påla føderale etater å definere kjønn strengt som det biologiske kjønnet tildelt ved fødselen (formulert som kjønn bestemt «ved unnfangelsen»). Utenriksdepartementet fikk instruks om å nekte å utstede pass med endret kjønnsmarkør for transpersoner. Innen et døgn begynte departementet å holde tilbake søknader fra transpersoner som ønsket å oppdatere sin kjønnsmarkør på passet, og flere fikk sine passøknader avvist eller returnert med kjønnet endret tilbake til det som står på fødselsattesten. Dette var en drastisk kursendring – i årene før, inkludert hele Trumps første presidentperiode, hadde Utenriksdepartementet tillatt slike endringer i tråd med personens kjønnsidentitet, og så sent som i 2022 ble reglene lempet ytterligere ved å tillate selvvalgt M, F eller X som kjønnskategori på pass. Under Trump ble imidlertid alternativet «X» fjernet og alle forespørsler om å endre kjønnsmarkør stanset. Utenlandske statsborgeres visum og reisedokumenter ble også omfattet av retningslinjen – Departementet for innenlandssikkerhet (DHS) fikk ordre om at pass, visum og Global Entry-kort måtte gjenspeile biologisk fødselskjønn.

Fødselsattester og førerkort

Føderale myndigheter har ikke direkte kontroll over delstaters utstedelse av fødselsattester og førerkort, men Trumps politikk signaliserte et skifte i føderal anerkjennelse av kjønnsidentitet. Helse- og omsorgsdepartementet (HHS) under Trump foreslo en innsnevring av juridisk kjønnsdefinisjon – kun mann eller kvinne som ved fødsel, uten rom for endring. Dette var ikke lovfestet, men la føringer for føderale program. Et eksempel er fengselssystemet: I 2018 endret Trumps justisdepartement retningslinjer slik at føderale fengsler i hovedsak plasserte innsatte etter fødselskjønn, ikke kjønnsidentitet, noe som reduserte transkvinners adgang til damefengsler. På utdanningsfeltet trakk Trump-administrasjonen i februar 2017 tilbake Obama-æraens Title IX-veiledning* som hadde beskyttet transkjønnede elevers rett til å bruke riktig garderobe og toalett. Obama-administrasjonens retningslinjer krevde at skoler tillot transpersoner å bruke fasiliteter i tråd med sin kjønnsidentitet; Trumps administrasjon reserverte denne beslutningen til delstatene og distriktene . Dette signaliserte at føderale myndigheter ikke lenger ville håndheve transinkluderende toalettilgang i skoler, noe som åpnet for strengere lokale regler.

I Trumps nye presidentperiode (2025) gikk den føderale linjen enda lenger: Det ble utstedt ordrer som forbød skoler som mottok føderale midler å la transkjønnede elever bruke toaletter eller garderober som samsvarer med deres kjønnsidentitet . Samtidig ble transkvinner og -jenter utestengt fra kvinnenes idrettslag og tilhørende garderober på skoler gjennom føderale føringer . Summen av disse føderale tiltakene innebar at transpersoners kjønnsidentitet ikke skulle anerkjennes på offisielle dokumenter eller i offentlige institusjoner, noe som la grunnlaget for omfattende konsekvenser i praksis.

Restriktive delstatslover om toalett- og garderobebruk

Allerede før de føderale endringene hadde enkelte konservative delstater begynt å vedta såkalte “bathroom bills” – lover som pålegger at man bruker toalettet som tilsvarer det kjønnet man ble tildelt ved fødselen. Et kjent tidlig eksempel var North Carolinas lov HB2 (2016), som tvang transpersoner til å bruke offentlige toaletter basert på fødselsattestens oppførte kjønn i offentlige bygninger. Denne loven utløste kraftige protester nasjonalt og ble senere delvis opphevet, men den banet vei for lignende initiativ i andre delstater.

Under Trump-administrasjonen fikk slike initiativ økt vind i seilene. Da de føderale transinkluderende retningslinjene for skoler ble trukket tilbake i 2017, uttalte ledere i f.eks. Texas at de ikke lenger følte seg hindret av føderale regler fra å drive igjennom statlige “toalettlover”. I praksis opplevde transpersoner i konservative delstater en dobbel utfordring: Føderale myndigheter ville ikke gripe inn for å beskytte dem, og delstatene kunne fritt innføre restriksjoner. Mot slutten av Trumps periode og i årene etter, vedtok en rekke delstater lover som forbyr transpersoner å bruke toaletter, garderober eller andre kjønnsdelte fasiliteter i tråd med kjønnsidentiteten sin i offentlige bygg – spesielt i offentlige skoler, men i noen tilfeller også på universitet, statlige kontorbygg, fengsler og parker. Per 2024 hadde minst 13 delstater slike lovforbud mot at transpersoner bruker riktig toalett eller garderobe, mens flere andre stater definerte “kjønn” i lovverket på en måte som undergravde transpersoners tilgang (f.eks. ved å lovfeste at «kjønn» = biologisk kjønn ved fødsel). Enkelte stater – Florida og Ohio – utvidet til og med forbudet til enkelte private sammenhenger, og Florida innførte straffebestemmelser slik at transpersoner risikerer å begå lovbrudd om de oppholder seg i “feil” garderobe etter å ha blitt bedt om å forlate.

Sammenhengen mellom føderale ID-regler og toalettlover

De nye føderale retningslinjene som nektet å anerkjenne kjønnsbytte på pass og andre dokumenter, forsterket effekten av delstatenes toalettlover. I stater med slike lover baserer man ofte håndheving på offisiell dokumentasjon – typisk fødselsattest eller førerkort – for å fastslå en persons “juridiske kjønn”. Dersom en transperson hindres fra å endre kjønnsmarkøren i sine identitetspapirer, blir det praktisk talt umulig å argumentere lovlig for retten til å bruke riktig toalett i disse statene. For eksempel: En transkvinne i en stat som krever at man bruker toalettet i henhold til fødselsattesten, vil fortsatt ha “mann” stående som kjønn dersom staten nekter å endre attesten – dermed risikerer hun bøter, utvisning eller trakassering om hun går inn på dametoalettet, uansett hennes levekjønn. Føderale signaler om at “kjønn ikke er foranderlig” ga politisk ryggrad til delstatslovgivere som ønsket slike restriksjoner. Resultatet er at i flere konservative delstater er transpersoners rett til å bruke trygge toaletter og garderober kraftig innskrenket, spesielt i skoler og offentlige bygg.

Delstatslover som begrenser endring av juridisk kjønn

I tillegg til lover om toalettbruk har enkelte delstater innført direkte hindringer for at transpersoner kan endre juridisk kjønn i offentlige registre og dokumenter. Dette inkluderer regler for endring av fødselsattest og førerkort. Slike endringer er viktige for transpersoner: et førerkort eller en attest med riktig kjønn reduserer risikoen for å bli outet eller nektet tjenester i hverdagen. Likevel har flere delstater motarbeidet dette:
• Totalforbud mot endring: Tennessee har i flere tiår hatt en lov som helt forbyr endring av kjønnsmarkør på fødselsattester, uansett om man har gjennomgått kjønnskorrigerende behandling. Tennessee er ett av svært få stater med et slikt kategorisk forbud . (Oklahoma har forsøkt lignende forbud, se nedenfor.) I praksis betyr det at transpersoner født i Tennessee aldri kan få en attest som stemmer med hvem de er – attesten vil alltid vise det kjønn de ble registrert med ved fødselen.
• Krav om kirurgi eller domstolsavgjørelse: Flere stater tillater endring, men kun under strenge vilkår. For eksempel krevde Idaho, Kansas og Ohio historisk en rettskjennelse og bevis på kirurgisk kjønnsoperasjon for å endre fødselsattesten. Slike krav er svært krevende – mange transpersoner ønsker eller har ikke mulighet til å gjennomgå omfattende kirurgi bare for å få riktige papirer. Arkansas er et nyere eksempel: I 2023-24 reverserte delstatens myndigheter en over 14 år gammel politikk og forbød den kjønnsnøytrale “X”-markøren på førerkort. Samtidig strammet de inn prosessen for å endre binær kjønnsmarkør: nå må man først få endret fødselsattesten via domstol og dokumentere en «kirurgisk prosedyre» for å kunne oppdatere førerkortet. Ettersom Arkansas også har gjort det ekstremt vanskelig å endre selve fødselsattesten (krever både domstolsordre og kirurgi der også), utgjør dette i praksis et forbud mot å oppdatere førerkortet for transpersoner uten kirurgi.
• Nye forbud i 2023–2024: I kjølvannet av Trumps politikk vedtok enkelte stater eksplisitte forbud. Florida innførte i januar 2024 et administrativt påbud som nekter enhver endring av kjønn på førerkort utstedt i staten . Et internt notat i Florida antydet til og med potensielle straffereaksjoner mot transpersoner som har ID med “feil” kjønn, selv om dette trolig overstiger byrådets myndighet. Kansas vedtok i 2023 en lov som definerer juridisk kjønn utelukkende basert på biologiske kriterier ved fødsel. Som følge av denne loven utstedte en domstol i juli 2023 en kjennelse som forbyr delstaten å gjennomføre noen endringer av kjønn på førerkort inntil det er avklart om loven er gyldig. Montana vedtok på sin side i 2021 en lov som krevde kirurgi for å endre fødselsattest, og da domstolene stanset den, svarte delstatens helseetat i 2022 med en regel som nærmest totalforbød endringer av fødselsattest (kun retting av feilføring ved fødsel ble tillatt). I 2023 gikk Montanas lovgiver enda lenger og vedtok en definisjon av kjønn som utelukker kjønnsidentitet fullstendig fra alle rettslige sammenhenger.
• Stater som fortsatt tillater endring: Det skal nevnes at flertallet av delstater fortsatt har prosesser for å endre juridisk kjønn, om enn varierende i krav. Over 20 stater samt D.C. lar nå innbyggerne velge “X” som kjønn på f.eks. førerkort, og mange har forenklede skjemaer og krever kun en attestasjon fra søkeren eller lege/psykolog . Disse mer liberale statene – typisk kyststater og enkelte i Midtvesten – står i skarp kontrast til de ovennevnte. Resultatet er et fragmentert USA der transpersoners dokumentrettigheter avhenger sterkt av geografien.

Konsekvenser for transpersoners tilgang til offentlige fasiliteter

De beskrevne endringene har hatt betydelig innvirkning på transpersoners hverdag, særlig når det gjelder trygg bruk av offentlige fasiliteter som toaletter, garderober, skoler, arbeidsplasser og offentlige kontorer:
• Risiko for trakassering og vold: Studier og undersøkelser viser at når transpersoner tvinges til å bruke feil toalett (altså etter fødselskjønn i stedet for kjønnsidentitet), utsettes de oftere for trakassering. En studie fra Williams Institute fant at transpersoner som forsøker å bruke toalett i tråd med fødselskjønn oftere ble nektet adgang og utsatt for verbal sjikane, sammenlignet med de som fikk bruke riktig toalett . Den landsomfattende U.S. Transgender Survey dokumenterte at nesten 60 % av transpersoner unngikk å bruke offentlige toaletter av frykt for konfrontasjoner, og i løpet av ett år opplevde 12 % verbal trakassering og 1 % fysisk angrep på grunn av sin transstatus når de brukte offentlige toaletter. I skolens garderober rapporterer transungdom om høy grad av mobbing og psykisk stress når de ekskluderes. Konsekvensene er at mange transpersoner begrenser inntak av mat og drikke for å unngå toalettbesøk, eller de isolerer seg fra offentlige rom for å unngå ydmykende opplevelser. Slik atferd kan igjen føre til helseplager (for eksempel urinveisinfeksjoner) og lavere livskvalitet.
• “Outing” og tap av privatliv: Når identitetspapirer ikke matcher personens kjønnsidentitet eller uttrykk, blir transpersoner i praksis outet (avslørt) som trans hver gang de må vise ID. Dette kan skje i alt fra rutinemessige situasjoner – som når man skal vise førerkort for alderskontroll, hente en pakke, boarde et fly – til de mer konfliktfylte, som hvis noen utfordrer dem i en offentlig garderobe. En transkvinne med “M” på fødselsattesten eller passet risikerer at dokumentet avslører hennes transstatus på stedet, noe som kan føre til ydmykelse, nekt av tjeneste eller i verste fall voldelig reaksjon fra transfobiske personer. Som en dommer bemerket i en slik sak, tvinger disse lovene transpersoner til å oppgi sin status mot sin vilje i utallige situasjoner i det moderne samfunn. ACLU har påpekt at å tvinge noen til å bære identifikasjonspapirer som ikke stemmer med deres identitet, i realiteten merker dem for forskjellsbehandling, fordi de når som helst kan bli tvunget til å fremvise “papirer” som utleverer dem . Dette krenker retten til privatliv og personlig sikkerhet, og mange transpersoner føler seg utrygge ved f.eks. flyreise eller grensekontroll når passet ikke reflekterer hvem de er. Et konkret eksempel: En transmann uttalte at dersom passet hans igjen skulle listes som “kvinne”, ville han bli tvunget til å komme ut som trans hver gang han viser passet – med potensiell risiko for sin egen og familiens sikkerhet .
• Nektet adgang til nødvendige tjenester: Offentlige fasiliteter er mer enn toaletter – det inkluderer også ting som krisesentre, sykehusrom, fengselsceller og idrettsanlegg. Under Trump åpnet HUD (boligdepartementet) for at herberger kunne avslå transpersoner plass på krisesentre for det kjønnet de identifiserer seg som. Dermed risikerte transkvinner å bli avvist fra kvinnehjem og måtte bo blant menn, noe som kraftig øker fare for overgrep. I fengsler, som nevnt, førte endrede regler til at transkvinner oftere ble plassert i mannsfengsler, der de dokumentert står i stor fare for vold og overgrep. På idrettsarenaer og treningssentre har lover som Floridas gjort det straffbart for transpersoner å bruke ønsket garderobe, hvilket i praksis ekskluderer mange transungdom fra gym og idrett – de må velge mellom ydmykelsen ved “feil” garderobe eller å ikke delta i det hele tatt. Alt dette bidrar til å gjøre offentlige rom og tilbud utilgjengelige eller farlige for transpersoner.
• Psykososiale konsekvenser: Å bli nektet anerkjennelse av sin identitet gjennom offisielle kanaler har også psykologiske effekter. Mange transpersoner beskriver det som dypt sårende og stressende at staten ikke “ser” dem som den de er. Når f.eks. fødselsattesten – et grunnleggende dokument – nekter å anerkjenne ens kjønnsidentitet, opplever mange det som en delegitimisering av deres liv og erfaring. Dette kontinuerlige stresset kan forverre psykisk helse. Høye forekomster av depresjon og angst hos transpopulasjonen knyttes ikke til transidentiteten i seg selv, men til den minoritetsstress og diskriminering de utsettes for. De juridiske hindrene og frykten for trakassering i hverdagen utgjør en del av dette minoritetsstresset. Som en transkvinne fra Montana uttalte: Hun hadde endelig begynt å leve åpent som den kvinnen hun er, og ble behandlet som kvinne i det daglige av omgivelsene, så det å måtte bære en fødselsattest som feilaktig lister henne som mann føltes absurd og krenkende – heldigvis anerkjente retten at et slikt pålegg ikke burde håndheves.

Juridiske utfordringer og rettslige prosesser

De kontroversielle endringene under Trump-administrasjonen – både på føderalt og delstatlig nivå – har utløst en rekke juridiske utfordringer. Borgerrettsorganisasjoner som ACLU (American Civil Liberties Union), Lambda Legal og andre har gått til søksmål for å forsvare transpersoners rettigheter:
• Føderale pass-regler: Kort tid etter at Trumps ordre om å nekte passendringer trådte i kraft, gikk grupper av berørte transpersoner til sak. Allerede 7. februar 2025 meldte ACLU inn et gruppesøksmål (Orr v. Trump) på vegne av sju trans- og ikke-binære personer mot Utenriksdepartementets nye passpolitikk . Søksmålet argumenterer for at det å nekte oppdatering av kjønnsmarkør på pass er grunnlovsstridig, i strid med likebeskyttelsesklausulen (14. endring) og borgerrettighetene ellers. Saksøkerne ba også retten umiddelbart stanse iverksettelsen av den nye passpolitikken mens saken pågår . Per mars 2025 er saken under behandling, og ACLU rapporterer at den har mottatt over 1 500 henvendelser fra engstelige transpersoner som enten har fått passøknader hengende i limbo eller frykter for hva de skal gjøre ved neste fornyelse. Dette viser omfanget av bekymringen og mobiliseringen på føderalt nivå.
• Delstatlige ID-begrensninger: Det foregår også en bølge av rettssaker mot delstatslover som begrenser juridisk kjønnsendring eller toalettilgang. I Montana oppnådde ACLU i desember 2024 en viktig seier da en delstatsdomstol utstedte et midlertidig forbud mot Montanas nye politikk som hindret transpersoner i å korrigere kjønn på fødselsattester og førerkort. Domstolen fant at saksøkernes argumenter om brudd på grunnlovsfestet likebeskyttelse og rett til privatliv hadde sannsynlig grunnlag, og blokkerte dermed lovens håndheving inntil videre. Tilsvarende har domstoler tidligere grepet inn i stater som Idaho (hvor et føderalt pålegg i 2018 tvang delstaten til å tillate attest-endringer etter et forbudsforsøk) og Kansas (hvor det pågår et søksmål om definisjonen av “biologisk kjønn” i lovverket). I Idaho ble et lovvedtak i 2020 som skulle gjeninnføre et attest-forbud kjent ugyldig som forakt for retten, siden det brøt med en tidligere føderal kjennelse.
• Tennessee og Oklahoma: Ikke alle søksmål ender i seier for transpersoners rettigheter. I juli 2024 avsa en føderal ankedomstol (6th Circuit) en avgjørelse som opprettholdt Tennessees forbud mot å endre kjønn på fødselsattester . Flertallet i dommerpanelet mente at det ikke finnes noen grunnlovsfestet rett til å få endret en fødselsattest fra fødselens biologiske kjønn til kjønnsidentitet, og at staten har skjønn til å definere sine registre. I skarp uenighet påpekte dissenterende dommer Helene White at politikken “tvinger dem til å avsløre seg (for å delta fullt ut i samfunnet)” og bygger på utdaterte generaliseringer om kjønn , men flertallets mening ble stående. Lambda Legal, som representerte saksøkerne, uttrykte skuffelse og vurderer videre appell. Samtidig har en ankedomstol i Denver (10th Circuit) nylig gjenopplivet et søksmål mot Oklahomas policy som ligner Tennessees, etter å ha vært avvist i første runde . Disse motstridende avgjørelsene antyder at spørsmålet kan nå USAs høyesterett til slutt, med mindre delstatene endrer kurs politisk.
• Toalett- og skolelover: Flere av toalett- og garderobelovene blir også utfordret. I Idaho ble håndhevelsen av delstatens skoletoalett-forbud stanset midlertidig av en føderal dommer i 2023, i påvente av utfallet av et søksmål anlagt på vegne av transungdom. I Florida har borgerrettsgrupper gått til sak mot en lov som forbyr transpersoner å bruke ønsket toalett i offentlige bygninger, med argument om brudd på konstitusjonelle rettigheter (den saken er i skrivende stund underveis). Nord-Carolinas beryktede HB2 ble utfordret i domstol av ACLU og andre; resultatet ble en forliksavtale og lovendring som opphevet den strengeste delen av loven. Det juridiske landskapet er i rask utvikling, og utfallet varierer: Noen domstoler beskytter transpersoners rettigheter ved å blokkere det de ser som diskriminerende lover, mens andre domstoler gir grønt lys til restriksjonene med henvisning til statenes lovgivningsmyndighet.

Oppsummering

De nye retningslinjene for identitetspapirer under Trump-administrasjonen – spesielt begrensningene på endring av kjønnsmarkører på pass og andre dokumenter – har skapt store utfordringer for transpersoner i USA. I kombinasjon med delstatslover som nekter juridisk kjønnsendring og som forbyr transpersoner tilgang til riktige toaletter og garderober, har mange transpersoner fått innskrenket sin bevegelsesfrihet og opplever økt risiko i hverdagen. De kan bli tvunget til å leve med identitetspapirer som ikke stemmer med deres identitet, noe som “forfølger” dem i form av outing og diskriminering i dagliglivets situasjoner. Konsekvensene er svært konkrete: mange våger ikke engang bruke offentlige toaletter av frykt, og en del blir utsatt for trakassering når de gjør det. På den positive siden har motreaksjonen også vært sterk – rettssaker pågår over hele landet, og en del av de mest ekstreme tiltakene er blitt stoppet av domstolene. Kampen om transpersoners rett til å definere sin egen identitet på sine papirer og leve uten frykt i offentlige rom fortsetter, og utfallet vil forme hverdagen til tusenvis av transamerikanere i årene fremover.

Referanseliste

Allen, K. (2017) ‘Protests erupt nationwide following Trump’s transgender military ban announcement’. ABC News, 27 July [Online]. Tilgjengelig fra: https://abcnews.go.com/US/protesters-rally-trumps-transgender-military-ban/story?id=48876355 (besøkt 2. mars 2025).

Bostock v. Clayton County, 590 U.S. _ (2020). Supreme Court of the United States, avsagt 15. juni 2020.

Casey, L. S., Reisner, S. L., Findling, M. G., et al. (2019) ‘Discrimination in the United States: Experiences of lesbian, gay, bisexual, transgender, and queer Americans’. Health Services Research, 54(6), s. 1454–1466.

Civil Rights Act of 1964 (USA), Pub. L. 88-352, 78 Stat. 241 (Title VII).

Education Amendments Act of 1972 (Title IX), Pub. L. 92-318, 86 Stat. 235.

Gender Recognition Act 2017 (California Senate Bill 179).

Glenn v. Brumby, 663 F.3d 1312 (11th Cir. 2011).

Grimm v. Gloucester County School Board, 972 F.3d 586 (4th Cir. 2020).

James, S. E., Herman, J. L., Rankin, S., Keisling, M., Mottet, L. og Anafi, M. (2016) The Report of the 2015 U.S. Transgender Survey. Washington, DC: National Center for Transgender Equality.

Liptak, A. (2020) ‘Civil Rights Law Protects Gay and Transgender Workers, Supreme Court Rules’. The New York Times, 15. juni [Online]. Tilgjengelig fra: https://www.nytimes.com/2020/06/15/us/gay-transgender-workers-supreme-court.html (besøkt 2. mars 2025).

Phillips, A. (2016) ‘North Carolina just passed a law that some say is the most anti-LGBT in the country’. The Washington Post, 24. mars [Online]. Tilgjengelig fra: https://www.washingtonpost.com/news/the-fix/wp/2016/03/24/north-carolinas-new-law-is-an-undisguised-attack-on-lgbt-people/ (besøkt 2. mars 2025).

Public Facilities Privacy & Security Act 2016 (North Carolina House Bill 2), Session Law 2016-3 (vedtatt 23. mars 2016).

Seelman, K. L. (2016) ‘Transgender adults’ access to college bathrooms and housing and the relationship to suicidality’. Journal of Homosexuality, 63(10), s. 1378–1399.

Whitaker v. Kenosha Unified School District No. 1 Board of Education, 858 F.3d 1034 (7th Cir. 2017).

White Hughto, J. M., Reisner, S. L. og Pachankis, J. E. (2015) ‘Transgender stigma and health: a critical review of stigma determinants, mechanisms, and interventions’. Social Science & Medicine, 147, s. 222–231.

(Skrevet ved bruk av KI)

Er USA på vei mot illiberalt demokrati?

USA har lenge vært symbolet på det moderne demokratiet, men er det fortsatt en riktig beskrivelse? Eller ser vi en utvikling der landet glir over i noe mer illiberalt, slik vi har sett i flere andre land de siste tiårene?

I et illiberalt demokrati avholdes fortsatt valg, men de rigges systematisk til fordel for en bestemt gruppe. Domstoler fylles med lojale dommere, mediene begrenses, og utdanningssystemet brukes til å forme narrativet. Minoriteter utpekes som syndebukker for å mobilisere velgere.

Hvor står USA i dette bildet? Og hva betyr det for de gruppene som allerede er sårbare – særlig transpersoner, LHBTQ-personer, kvinner og innvandrere? Samtidig må vi spørre oss: Er dette en overdrevet fremstilling? Er det mulig at bekymringene for USAs demokratiske utvikling i stor grad er basert på frykt snarere enn fakta?

For å forstå om USA er på vei inn i et illiberalt demokrati, må vi se på noen kjennetegn. Tenk deg et land hvor valg fortsatt holdes, men der regjeringspartiet tegner om valgkretsene og innfører lover som gjør det vanskelig for opposisjonen å vinne. Tenk deg at domstolene fylles med lojale dommere, og at lovverket brukes selektivt for å beskytte makthaverne og ramme motstanderne. Tenk deg at minoriteter blir mistenkeliggjort og får innskrenket sine rettigheter, og at utdanningssystemet begrenses slik at kontroversielle eller uønskede perspektiver fjernes. Dette er ikke et diktatur, men det er heller ikke et fullverdig demokrati.

Ser vi nærmere på utviklingen i USA, finner vi flere trekk som ligner på det vi har sett i land som Ungarn, Polen og Tyrkia. I republikansk-ledede delstater har vi sett innstramminger i valglovene, noe som rammer bestemte velgergrupper uforholdsmessig hardt. I Georgia ble det i 2021 forbudt å dele ut vann og mat til velgere som står i kø – en detalj som virker bagatellmessig, men som rammer hardest i storbyer og minoritetsområder, hvor køene ofte er lange. Flere delstater har innført strengere ID-krav, noe som gjør det vanskeligere for lavinntektsgrupper og minoriteter å stemme. I Texas har lokale myndigheter fått mindre kontroll over valgavviklingen, mens delstatsmyndighetene har fått mer – en mekanisme som åpner for politisk styring av valgprosessen. Dette ligner på strategier brukt av Viktor Orbán i Ungarn, der valgkretsene er tegnet slik at partiet hans nærmest umulig kan tape.

Også det amerikanske rettsvesenet har endret seg dramatisk. Domstolene, som tradisjonelt har fungert som en balanserende kraft i demokratiet, har blitt sterkt politisert. Under Trump-administrasjonen ble tre høyesterettsdommere utnevnt, noe som ga konservative en 6–3-majoritet i Høyesterett. Dette har allerede hatt store konsekvenser, blant annet gjennom opphevingen av Roe v. Wade i 2022, som fjernet den føderale retten til abort. Lavere domstoler er også fylt med dommere utnevnt av én politisk side, noe som betyr at sentrale spørsmål om stemmerett, LHBTQ-rettigheter og kvinners rettigheter ofte avgjøres basert på ideologi snarere enn prinsipper om rettferdighet og likebehandling. I delstater som Wisconsin og North Carolina har republikanske lovgivere forsøkt å begrense makten til nyvalgte demokratiske dommere for å hindre dem i å blokkere republikanske lover. Dette er en strategi vi har sett i Polen under Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), der domstoler ble fylt med lojale dommere som sikret at regjeringens politikk ikke ble utfordret juridisk.

Utdanningssystemet er også blitt en politisk slagmark. I Florida forbyr “Don’t Say Gay”-loven lærere å diskutere LHBTQ-temaer i grunnskolen. I Texas og Tennessee har myndighetene fjernet bøker fra skolebiblioteker fordi de omhandler rasisme eller skeiv identitet. Mange lærere rapporterer at de unngår visse temaer av frykt for represalier. Dette minner om utviklingen i Russland, hvor skolepensum er strengt regulert for å utelate kritikk av myndighetene og forby undervisning om LHBTQ-rettigheter.

Når det gjelder minoriteter, har transpersoner blitt en hovedfiende i den amerikanske kulturkrigen. Flere delstater har vedtatt lover som forbyr kjønnsbekreftende behandling – ikke bare for barn, men også for voksne. I delstater som Tennessee og Oklahoma er det ulovlig for lærere å anerkjenne en elevs kjønnsidentitet dersom den ikke samsvarer med fødselsattesten. Retorikken fra enkelte konservative politikere og medier maler transpersoner som en trussel mot kvinner og barn – en strategi som ligner på Erdogans kampanje mot LHBTQ-personer i Tyrkia, der han har brukt dem som syndebukker for samfunnsproblemer.

Men er dette en overdrevet fremstilling? USA har fortsatt frie valg. Opposisjonen eksisterer og har vunnet viktige valg de siste årene. Selv om domstolene er politisert, har de likevel fattet avgjørelser som går imot makthaverne. Pressen er fri, og amerikanske borgere kan fortsatt protestere uten å frykte for livet eller fengsling. Vi må også huske at land som Ungarn og Russland ikke mistet sitt demokrati over natten. I Ungarn har Viktor Orbán gradvis svekket demokratiske institusjoner gjennom endringer i valgsystemet, medielovgivningen og domstolene, mens Russland under Putin har beveget seg mot fullstendig autoritært styre. Polen har også opplevd press mot sitt demokrati, særlig gjennom politisering av domstolene og innskrenkninger i mediefrihet under Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), men demokratiet der har vist seg mer motstandsdyktig, noe vi så med maktskiftet i 2023.

Er USA allerede et illiberalt demokrati? På nasjonalt nivå – ikke helt ennå. Men i flere delstater er det nettopp det USA har blitt. Stemmerettigheter begrenses, domstolene politiseres, utdanning sensureres, og minoriteter fratas grunnleggende juridiske beskyttelser. Selv om landet fortsatt har frie valg, en aktiv opposisjon og uavhengige medier, ser vi tydelige tegn på at de demokratiske institusjonene er under press.

USA befinner seg nå i en gråsone mellom liberalt demokrati og illiberalt styresett. Sammenligningen med Ungarn eller Russland er ikke én-til-én, men de samme mekanismene er i spill: systematisk uthuling av demokratiske normer, selektiv rettshåndhevelse og en politisk strategi som bygger på å svekke opposisjonen og marginalisere minoriteter. Hvis denne utviklingen fortsetter, er det ikke lenger et spørsmål om hvis USA blir et illiberalt demokrati, men når.

Forfølges transpersoner i USA?

I dag rulles transpersoners rettigheter tilbake i USA. Og dette er ikke bare en politisk debatt – det er livene deres som står på spill. Men hva betyr det egentlig? Hva skjer når en stat systematisk begynner å begrense en minoritets rettigheter? Svaret finner vi kanskje i historien.

(Vil du se denne podcasten på video? Da finner du den på YouTube)

Abonner: Email | RSS | Mer om å abonnere

Hvordan unngå å bli en algoritmestyrt nett-trollkebab

«Det viktigste er at vi selv tar litt grep og legger inn en porsjon sunn skepsis når noen kommer med fryktelige påstander på Facebook. Da blir vi kanskje ikke like lett fanget i polariseringens kløktige klør, og vi slipper å ende opp som en semigrellete nett-trollkebab i et kommentarfelt som skurrer av feilstavet raseri.»

Har du noen gang lurt på hvorfor du stadig vekk får opp reklame for sokker i feeden din, bare fordi du nevnte sokker for partneren din over middagsbordet? Altså, muntlig? Jeg mistenker at en eller annen mystisk algoritme sitter og humrer i en datamaskin et sted og koser seg med tanken på at den vet mer om deg enn din egen mor. Og denne algoritmen, den bryr seg ikke om du blir riktig opplyst eller om du havner i et ekkokammer fylt med konspirasjonsteorier og kattunger. Den bare pøser på med det den tror du vil ha.

Sånn begynner den skjeve dansen vi kaller «polarisering» på nett. Og nettopp derfor har noen funnet ut at vi trenger litt mer kildekritikk, mer kritisk mediekompetanse. Som politiker og generelt nysgjerrig sjel, kjenner jeg et lite snev av rektor-mentalitet:

«Få høre nå, hvilken kilde har du brukt for å dele den påstanden om at månen er laget av ost?»

Ikke at det er ulovlig å dele rare lenker og konspirasjonsteorier, men kan vi være litt bevisste på om det kommer fra seriøse aviser eller fra onkel sin strålende fantasi?

Det er også et behov for å oppsøke ulike meninger og kilder. Kall det gjerne en motgift mot ekkokamrene, for det er ikke sunt å kun speile oss i dem som roper

«JAAA, HELT ENIG!»

hele tiden. Og tro meg, jeg er nok selv en av dem som liker en god bekreftelse i ny og ne. Men tidvis kan det være like viktig å få et litt irritert

«Neeei, jeg synes faktisk det er helt bak mål!»

for å holde oss våkne. Og i noen tilfeller kan mediehusene også bli flinkere til å slippe til en variasjon av synspunkter – det er rett og slett på tide med litt redaksjonell dugnad for å balansere narrativene. Da må journalistene få noen kroner å grave for, enten det er pressestøtte eller andre ordninger. For gravejournalister, de er som små lommelykter i et mørkt rom fullt av rusk, og når de først finner noe, skinner de lyset rett på det. Resultatet kan være at vi får vite at en ordfører brukte kommunekassa på Pokémon-kort – og da trenger vi en avis som tør å rulle opp saken.

Men det holder ikke bare at journalistene blir dyktige. Vi trenger også at plattformer som Facebook og TikTok skaffer seg mer gjennomskinnelige algoritmer, slik at vi skjønner hvorfor vi ser den ene eller andre diskusjonstråden. Og blir det delt hatefulle greier? Ja, da bør det være en smal sak å varsle. I hvert fall i teorien, men du vet hvordan det er: du trykker «rapporter» i et svakt øyeblikk, og i mellomtiden har kommentarfeltet forvandlet seg til en søppeldynge der folk roper til hverandre med caps lock og sarkasme-emoji.

Så sitter man der med en muffins i hånda og funderer:

«Er det virkelig sånn vi vil ha det?»

Personlig ser jeg for meg et litt mer positivt nettklima der diskusjonen føles litt mer som en av de koselige familieselskapene (før onkel blir for høylytt). Du vet, en debatt der man fortsatt er uenige, men slipper å sjekke pulsen hvert femte minutt. Løsningen er kanskje flere moderatorer med klare retningslinjer. Og at folk i maktposisjoner – politikere, influensere, kjendiser, både i A, B og C-kategorien – går foran og faktisk lever etter regelen om å unngå unødvendige stygge personangrep. Tenk å være en rollemodell i stedet for en kruttønne?

Men skal vi unngå å skli helt inn i disse digitale skyttergravene, kan vi også prøve noe så enkelt som å møtes ansikt til ansikt. Det er vanskelig å kalle noen for en durabelig tulling når du nettopp har spist vafler med vedkommende på nabolagsdugnad. Det blir litt mer:

«Du stemmer sånn? Oj, jaja, men du er nå ganske grei med hammeren i hånda uansett.»

Og hvis vi skulle blitt litt sinte på hverandre i en sånn setting, er det i det minste på grunn av at vi hamret spikeren feil, ikke på grunn av ørten feilsiterte nettartikler og sinte memes.

Og til slutt: kanskje skrur du bare av skjermen innimellom. Tar en løpetur. Leser en bok. Betrakter naboens nye, overivrige robotklipper (det er i hvert fall underholdende).

Det viktigste er at vi selv tar litt grep, slapper av mot evig scrolling og legger inn en porsjon sunn skepsis når noen kommer med fryktelige påstander på Facebook. Da blir vi kanskje ikke like lett fanget i polariseringens kløktige klør, og vi slipper å ende opp som en semigrellete nett-trollkebab i et kommentarfelt som skurrer av feilstavet raseri.

Det holder i grunnen for meg. Nå skal jeg ta en kaffekopp og forsøke å prate med et menneske helt på ordentlig. Kanskje jeg får høre en annen mening enn min egen – og det er helt greit.

Abonner: Email | RSS | Mer om å abonnere

Å stå sammen er ikke en tvangstrøye, men et valg

Tenk deg at Europa er et nabolag. Et nabolag der beboerne har inngått en avtale om å passe på hverandre, dele på kostnadene til felles sikkerhet, hjelpe dem som havner i trøbbel, og sørge for at ingen står alene når krisen rammer. Det er ikke alltid lett – noen krangler om hvor mye de skal bidra med, andre er uenige om hvem som har ansvar for hva, og en og annen nabo drømmer seg kanskje tilbake til en tid da de kunne gjøre som de ville uten å ta hensyn til fellesskapet. Likevel står de sammen, fordi de vet at alternativet – en hver for seg-holdning der ingen kan stole på noen – er langt verre.

Men nå er nabolaget under press. Borte i enden av gata sitter Vladimir i det mørkeste huset og plukker ut sine neste ofre, mens en nyvalgt vaktleder i USA, som tidligere var kjent for å bråke mest på fellesmøtene, har begynt å mumle om at han kanskje ikke lenger ser poenget med å hjelpe til når andre havner i trøbbel. Noen her i nabolaget tenker at det kanskje er best å holde en lav profil – ikke bruke for mye penger på sikkerhet, ikke engasjere seg i konflikter, og håpe at stormen blåser over.

Men det er nettopp nå vi må stå samlet. Demokratiet er ikke en selvfølge, det er en kontinuerlig dugnad. Europa har gått fra å være et kontinent preget av krig og nasjonalisme til et fellesskap hvor samarbeid og rettsstatens prinsipper ligger til grunn. Det var ikke en tilfeldighet – det var en nødvendighet. For vi har sett hva som skjer når land setter egne interesser foran alt annet, når diplomati svekkes og fellesskapet forvitrer. Europas historie er en påminnelse om at nasjonalisme og maktkamp sjelden fører til annet enn konflikt, splittelse og i verste fall krig.

EU, NATO og andre europeiske samarbeidsprosjekter handler ikke bare om byråkrati og lange møter – de er strukturer som sikrer trygghet, stabilitet og en fremtid der makt ikke trumfer rett. Ukraina minner oss hver dag på at frihet må forsvares, ikke bare i ord, men i handling. Og vi har et ansvar for å bidra – økonomisk, humanitært og politisk.

Samtidig krever vår tid mer enn bare militært samarbeid. Kriser kjenner ingen grenser, enten det handler om klima, energi eller sikkerhet. Europas evne til å stå sammen i møte med disse utfordringene vil avgjøre vår framtid. En grønn og rettferdig verden bygges ikke gjennom isolasjon, men gjennom partnerskap og felles løsninger.

Så ja, fellesskap koster. Det krever investering i forsvar, bistand og solidaritet. Men alternativet? En verden der autokratene vinner, der land står alene når krisen rammer, og hvor den sterkestes rett igjen blir loven i Europa. Det kan vi ikke la skje. Å stå sammen er ikke en tvangstrøye, men et valg – og et valg vi ikke har råd til å ta lett på.

Abonner: Email | RSS | Mer om å abonnere